Børje kom hjem fra Radiumhospitalet i kveld, etter 4. runde med cellegift. Han kom hjem ved halv åtte-tida og jeg jobbet senvakt til klokka ti. Jeg har gledet meg så veldig til han skulle komme hjem, og jeg har vært forberedt på at han kunne få en ny infeksjon ganske snart. I den situasjonen som vi er i nå, er det en vanskelig ballansegang å våge å glede seg samtidig som man skal være realistisk. Det blir litt sånn at jeg gleder meg med forbehold...
På veien hjem fra jobb snakket vi på telefonen, og han kunne fortelle at han hadde fått feber. Dermed var det bare å komme seg hjem, ringe akuttmottaket og melde ankomsten hans, og så kjøre ham til sykehuset.
På vei hjem fra sykehuset kjente jeg at motløsheten fikk skikkelig godt tak i ryggmargen. Negative tanker strømmet på og det føltes så uendelig tungt og tomt. Tanker som: "Hva er vitsen med å glede seg, det skjer jo bestandig noe..." "Jeg visste at det ikke skulle gå greit denne gangen heller..." "Nå kommer han kanskje til å være på sykehuset helt til han skal inn på Radiumen igjen..."
Men det ER en vits i å glede seg! Det er helt avgjørende at jeg klarer å glede meg! Avgjørende for at jeg ikke skal gå inn i en blindgate hvor jeg setter meg ned og sturer og depper.
For det ER mye å glede seg over: Prognosen for sykdommen er god, selv om behandlingsperioden er tøff. Vi VET at sykdommen er på retur og at behandlingen virker. Vi VET at han har de dyktigste fagfolkene i landet til å behandle seg. Vi VET at han får den beste behandlingen som finnes.
Så får jeg heller ta en og annen nedtur på veien da, dem kommer vi ikke utenom. Men å slutte å glede seg, å slutte å tenke positivt... gjør man det så taper man uansett om man vinner over sykdommen!
Jeg gleder meg til Børje kommer ut fra sykehuset igjen. Jeg håper vi kan få noen gode fridager sammen i påsken. Jeg gleder meg til han er ferdig med behandlingen. Jeg gleder meg til en normal hverdag. Jeg gleder meg til vi kan begynne å planlegge en ny reise til Singapore. Jeg gleder meg over å være gift med verdens beste mann. Jeg gleder meg til framtida vår!
... og jeg kjenner at det gjorde meg godt å skrive litt...
Foto: Pernille 2011
Jeg får tårer i øya, Brit og føler med deg i all frustrasjonen din. Jeg vet nå hvordan min familie hadde det under min nær dødensitusjon to ganger og de hadde det ikke greit. Jeg håper inderlig at det går bra denne gange også. Han må være sterk som en hest, Børje, som tåler alt dette, men det har vel en del med hans realismesyn og stadige optimisme. Hils så mye. Glad i dere alle og tenker på dere! Klem Bjørn Gisle
SvarSlettKjære, gode fetter'n min. Glad i deg også! God klem.
SlettJeg beundrer deg for all posivitet du klarer å mobilisere i denne tøffe tiden. Det er jo så uendelig viktig.
SvarSlettVarme tanker til dere.
Ja det er så viktig. Jeg tenker at dette er ikke tiden for å sette seg ned og deppe, nå gjelder det å mobilisere all positiv energi. Jeg klarer det, nesten...
SlettKära du Brit!!
SvarSlettbra skrivet, det fick en verkligen att tänka till, tårarna trillar och jag känner verkligen med dej /er, ja jag vet inte vad jag ska skriva men jag tänker på er, och ber till min lyckliga stjärna att allt kommer att ordna sig och att du har styrkan att glädjas kram Anki på Bernerhagens kennel
Takk kjære Anki. Jeg brukte uendelig lang tid på å skrive ned disse tankene. Det var tøft og det var tungt. Men det gjorde godt, og det hjalp meg opp av grøfta. For hvis jeg setter meg ned i den, så kan jeg ikke hjepe verken Børje eller meg selv. Så får jeg bare godta at jeg dumper nedi den med et ben inniblant.
Slett