mandag 26. mars 2012

Om å glede seg...

Av og til har jeg lyst til å hyle og skrike. Av og til holder de negative tankene på å få overtaket. Av og til er det fristende å sette seg ende ned og bare synes synd på meg selv. Av og til, det er nå...

Børje kom hjem fra Radiumhospitalet i kveld, etter 4. runde med cellegift. Han kom hjem ved halv åtte-tida og jeg jobbet senvakt til klokka ti. Jeg har gledet meg så veldig til han skulle komme hjem, og jeg har vært forberedt på at han kunne få en ny infeksjon ganske snart. I den situasjonen som vi er i nå, er det en vanskelig ballansegang å våge å glede seg samtidig som man skal være realistisk. Det blir litt sånn at jeg gleder meg med forbehold...

På veien hjem fra jobb snakket vi på telefonen, og han kunne fortelle at han hadde fått feber. Dermed var det bare å komme seg hjem, ringe akuttmottaket og melde ankomsten hans, og så kjøre ham til sykehuset.
På vei hjem fra sykehuset kjente jeg at motløsheten fikk skikkelig godt tak i ryggmargen. Negative tanker strømmet på og det føltes så uendelig tungt og tomt. Tanker som: "Hva er vitsen med å glede seg, det skjer jo bestandig noe..." "Jeg visste at det ikke skulle gå greit denne gangen heller..." "Nå kommer han kanskje til å være på sykehuset helt til han skal inn på Radiumen igjen..."

Men det ER en vits i å glede seg! Det er helt avgjørende at jeg klarer å glede meg! Avgjørende for at jeg ikke skal gå inn i en blindgate hvor jeg setter meg ned og sturer og depper.
For det ER mye å glede seg over: Prognosen for sykdommen er god, selv om behandlingsperioden er tøff. Vi VET at sykdommen er på retur og at behandlingen virker. Vi VET at han har de dyktigste fagfolkene i landet til å behandle seg. Vi VET at han får den beste behandlingen som finnes.

Så får jeg heller ta en og annen nedtur på veien da, dem kommer vi ikke utenom. Men å slutte å glede seg, å slutte å tenke positivt... gjør man det så taper man uansett om man vinner over sykdommen!
Jeg gleder meg til Børje kommer ut fra sykehuset igjen. Jeg håper vi kan få noen gode fridager sammen i påsken. Jeg gleder meg til han er ferdig med behandlingen. Jeg gleder meg til en normal hverdag. Jeg gleder meg til vi kan begynne å planlegge en ny reise til Singapore. Jeg gleder meg over å være gift med verdens beste mann. Jeg gleder meg til framtida vår!

... og jeg kjenner at det gjorde meg godt å skrive litt...

 
                                                Foto: Pernille 2011

søndag 24. april 2011

Hvor langt kan strikken tøyes???

Jeg tror det var nettopp det Jamaica tenkte i ettermiddag. Hundene hadde fått hvert sitt tyggeben, men Jamaica fant ut at det var mye artigere å terge Nova. Nova er til vanlig en meget bestemt og tydelig dame, så jeg var egentlig imponert over hvor lenge hun lot den lille kranglefanten holde på. Jeg moret meg meg stort der jeg sto med kameraet og fanget inn skuespillet på plenen... ;-)


Hei Nova, her er jeg!


Kan jeg få smake på tyggebenet ditt?


Hei du, jeg er her, sa jeg.


Ser du meg ikke, eller?


Hvis jeg klør deg litt på ryggen, da?


Eller dytter litt på deg...???


Hmm, kanskje jeg skal finne på noe annet...


Leke med ball, kanskje...?


Eller...


...enda bedre, leke med ball oppå Nova! Merker du meg nå???


Haalloooo, sa jeg!!!!


Oi sann, reagerte hun nå... :-/


Tror kanskje heller jeg tar mitt eget tyggeben, jeg...


Det er ikke så verst det heller, i grunnen... ;-)


tirsdag 19. april 2011

Kveldstur i Ankerskogen

Hva er bedre etter en litt småstressa dag, enn å ta med hundene og gå en tur! Til min overraskelse kom forslaget fra Børje, han er nemlig ikke den ivrigste turgjengeren her i huset. Men du skal se gubben har tenkt å starte et nytt og sunnere liv... ;-)
Pernille har med seg Nova i stallen i kveld, så vi tok med oss Fame og Jamaica og labbet opp i Ankerskogen.


Jamaica er blitt veldig flink til å gå i bånd, men på folketomme skogsstier får hun løpe løs og riktig kose seg. Fame derimot, måtte pent tåle å gå i bånd hele veien. Hun er helt på tampen av løpetida, og vi stoler ikke helt på "Frøken Hormonella" ennå. Hun markerer verre enn en hannhund, og sparker riktig godt bakut etterpå, for skikkelig å spre godlukta... ;-)

Jeg må ta med et helbilde av Jamaica, selv om kvaliteten ikke er den aller beste. I går fylte hun 3 mnd og vokser veldig jevnt og pent. 


Bustenelliken Fame var ikke fullt så enkel å ta bilde av, for når hun ikke var opptatt med å markere og spre godlukter, minnet hun mest om en støver der hun for av gårde og sopte bakken med nesa.


Men far vet råd, han løftet jenta opp i ei tørr grein, og der lå hun riktig så godt til rette for fotografen... ;-)
  


Det var to fornøyde småjenter som kom hjem etter endt tur. Nå ligger de begge to og sover ved bena mine. Det er greit å hvile ut litt, for i morgen blir det en ny, spennende dag for Jamaica. Da skal hun få være med mor på jobb i rustjenesten. Hun vil nok bli veldig godt mottatt der, og det kommer til å vanke masse klapp og kos på henne. Men fra det besøket kommer det ingen bilder ;-)



lørdag 16. april 2011

Moro med ball

Jeg ga hundene en ball å leke med i dag. Nova og Fame var bare sånn måtelig interessert, men Jamaica fikk ny yndlingsleke :-)







Bilstyr og våronn.

Dagen ble absolutt ikke slik den var planlagt. Jeg skulle ha vært på Toten i dag, men i går begynte det å banke og bråke slik i bilen at det ikke var aktuelt å legge ut på langtur. I stedet ble det en tur til bilverkstedet som konstaterte ei ødelagt fjær... Be meg ikke om å forklare nærmere, mine "tekniske ferdigheter" på bilfronten er begrenset til å fylle bensin og spylevæske... ;-)
Det blir en tur til verkstedet igjen over påske, men bilen er heldigvis kjørbar bare vi tar det litt pent. Vi fikk beskjed om å kjøre utenom hull med venstre framhjul, og det kan jo by på visse utfordringer med norsk veistandard og telehiv...

En liten biltur ble det likevel utpå dagen, for Jamaica skulle til veterinæren å få vaksine. Veterinæren hadde masse godbiter, og det er jo en sikker vei til bernerens hengivenhet. Jamaica er intet unntak i så måte... ;-)

Resten av dagen er brukt til vårpuss utendørs. Jamaica har jo forsåvidt startet allerde... Hun har sin egen teknikk til å beskjære busker, og hun trenger slettes ingen spade for å vende på litt jord. Ved trappa til terassen synes hun visst at det burde graves til et nytt bed, men det er IKKE mor enig i. Her er hun tatt på fersken, "men jeg har da vel ikke gjort noe galt???"



Vi har skikkelig kost oss med hagearbeide i dag. Jeg tror jammen at 4 1/2 år i bygård med kun en knøttliten balkong, har fått meg til å se på raking og rensking av blomsterbed med nye øyne :-) Jeg oppdaget også at vi har masse blåveis langs innkjørselen når jeg bare fikk vekk alt løvet. Her blir det forhåpentligvis blått i blått om ikke så lenge!



Ved trappa har de første blomstene allerede tittet fram.


Trappa har også fått seg en vårpuss. Påskeliljer er plantet i potta, og på første trinnet sitter "Arnhild" og ønsker velkommen. Arnhild er det nærmeste vi kom å skaffe oss en engelsk bulldog for noen år siden... ;-)


Men ingen jobbe-i-hagen-dag uten gode pauser. Og så koselig som det er, når man setter seg nedpå og ser hvor fint det blir rundt en! Her har Børje som har tatt seg en velfortjent hvil fra rive og trillebår.
Og hundene iler til, de lar ikke en eneste mulighet for å få litt kos gå fra seg ... og kos ble det :-)





Vi trives utrolig godt i det nye hjemmet vårt. Vi gleder oss over et koselig hus og en flott hage. Snart skal vi gjerde inn hele den øverste delen av hagen, og da får hundene rikelig med tomleplass skjermet fra både vei og naboer. Nedenfor huset har vi også stor hage, med noen bærbusker og epletrær og et flott stenbed i skråningen.








Nova har påtatt seg oppgaven med å være arbeidsleder! Fra fars stol har hun god oversikt og kan passe på at vi ikke sluntrer unna i rakingen. I tillegg har hun full kontroll over døra, slik at hun får med seg all trafikk inn og ut. Spesielt viktig er det å være på pletten hvis noen går inn på kjøkkenet ;-)


Så er denne arbeidsdagen over. Vi har kommet godt igang med "våronna", og kan innta årets første utepils på terassen før det er tid for å lage litt middag og slappe av foran TV'n.






mandag 11. april 2011

Begivenhetsrike dager

Vi har lagt ei litt småtravel uke bak oss, fullt opp av aktiviteter for både to- og firbente.
Jamaica ble badet og deretter behørlig veid og fotografert på 11-ukers dagen. Vi måtte jo sende skrytebilder til Lisa, og så fikk vi samtidig dagens treningsøkt i å stå pent :-)



Hun vokser mye og pent - i hvert fall foreløpig ;-) Men minst like viktig er det trivelige vesenet hennes. Hun møter nye situasjoner akkurat sånn jeg liker at en bernervalp skal gjøre; trygg, blid og nyskjerring på livet. Vi har vært på bytrening, og der fikk hun alt fra småjenter til gamle gubber til å krype ned på bakken for å hilse på denne godjenta vår. Om jeg var en smule stolt???? Ikke så rent lite, nei... ;o)

Børje har laget en stor innhegning ut fra terassen, og der har alle hundene boltret seg disse dagene. Det blir et mer permanent gjerde etter hvert, men først må telen få slippe taket i bakken. Og mens hundene har kost seg med stor plass å løpe på, har jeg kunnet slappe av i solveggen med en kaffekopp.
En artig aktivitet er når jeg slenger en neve fórbiter utover bakken. Da blir det liv i gjengen, og her må det jobbes for maten!



Det vil si Nova og Jamaica jobber for maten. Fame ser litt dumt på dem og skjønner ikke at de gidder, det er jo enklere måter å spise på... ;-) Men leken kan hun være med på...



... i hvert fall hvis den ikke er for vill... Da setter hun seg heller ved bena til mor og lar bajasene holde på for seg selv :-)


Men selv små, aktive jenter blir slitne etter en stund. Og da er det godt å slappe av litt i solveggen, eller rett og slett bare ta en blund :-)





Pernille har hatt både tunge og glade dager den siste uka. Nå håper vi det ordner seg på beste måte, og i går var Børje med henne til Ski hvor de hentet hjem en ny hest. Etter litt om og men ser det ut til at "Litla" blir daglignavnet på den nye fjordhesten. Hun er bare 4 år og kan ikke så veldig mye ennå. Men for Pernille blir det helt topp å kunne forme hesten som hun vil. Flinke Pernille har både kunnskaper og erfaring nok til det :-)



Som avslutning på ei innholdsrik uke, har Jamaica og jeg i dag vært på Rokosjøen og besøkt Bente og hundene hennes i "helge-boligen" deres. Der har de det flott med campingvogn, "spikertelt", stor terasse og en luftegård for hundene. Minstemann i hundeflokken hennes er en helt nydelig old english sheepdog-valp på 5 mnd, som bærer navnet Signe. Jamaica syntes det var topp å møte andre hunder, hun tilpasset seg flokken straks og uten noe om og men. Aller grommest var likevel Signe. De to valpene har lekt og kost seg i flere timer. Litt avslapping innimellom, som Bente sier " de ligger på opplading". Men så var det på'n igjen med fart og lek. Og de stolte "småbarnsmødrene" kunne kose seg med kaffe, sjokolade og en god prat - mellom latter over de vakre småtrollenes påfunn.



Lurer du på om jeg har hatt en rolig valp i ettermiddag og kveld??? Gjett da! ;o)



tirsdag 5. april 2011

Det ordner seg for snille jenter

Pernille har alltid vært ei hestejente. Hun begynte å ri i 8 års-alderen, og siden den gang har hester vært den store lidenskapen. Den har påvirket skolevalgene hennes; først et år naturbruk på Jønsberg og deretter et år på hestelinja på Storsteigen i Alvdal. Og nå er hun tilbake på Jønsberg hvor hun tar påbygging til studiekompetanse.
I fjor sommer ble "DEN STORE DRØMMEN" virkeliggjort, da hun kjøpte Leni. Leni er en nydelig fjording på 12 år, og snillere hest finnes ikke på denne jord!


Pernille og Leni har en utrolig kjemi, og jeg har for lengst mistet tellingen på alle timer de har tilbragt sammen :-) 
De siste somrene har Pernille arbeidet som budeie på Storefjellseter mellom Atna og Ringebu. I fjor sommer ble Leni med henne på "flyttelasset", og sammen nøt de sommeren på fjellet. Mange fjellturer ble det etter at Pernilles arbeidsdag var endt, og Leni kunne nyte godt av saftig og næringsrikt fjellbeite mens Pernille melket kyr, laget rømme og pultost, eller serverte nystekte vafler til turistene.


Pernille kjøpte en hest som ikke var blitt brukt så mye de siste årene. Desverre har det vist seg at den tidligere eieren heller ikke har svart ærlig på de spørsmålene hun fikk om Leni's helse. Utover sommeren og høsten hadde Leni stadig problemer med bena og hovene. Hun var sårbent, fikk halteproblemer, hovene var tørre og sprø, og hovslageren måtte kontaktes titt og ofte. Vi flyttet henne til en ny stall hvor hun slapp å gå på så våte beiter, og Pernille fikk kontakt med en alle tiders flink hovslager. Alt så lysere ut, og Pernille kunne for alvor begynne å trene henne med tanke på å stille i NM. Jeg er ikke så inne i terminologien, men har fått med meg såpass at Pernille har trent Leni opp til å gå både dressur og sprangkonkurranser. De har hatt timesvis med treningstimer på bane, og de har hatt uendelige mange timer i skogen - med Pernille enten på ryggen eller bak tømmene i kjerra. De er blitt godt kjent i skogene i Løten denne høsten og vinteren :-)




Snill og god som hun er, har Leni også vært en super hest for barneridning. Og for meg :-) Under Pernilles kyndige veiledning har jeg våget meg opp på hesteryggen igjen, og DET var mange år siden sist! Leni har den gode egenskapen at hun blir veldig rolig og medgjørlig når hun merker at rytteren er utrent og ikke er helt herre over situasjonen. Hun gjør så godt hun kan for å hjelpe deg, og hun er tålmodigheten selv når jeg fomler i forsøk på å få det til. Ja, hun er så rolig og trygg at jeg også lot meg overtale til å ri henne uten sal. Hjælpes så vanskelig det var å finne balansen til å begynne med! Men etter hvert gikk det svært så bra, og jeg var mektig stolt av bragden etterpå... ;-) 

Vi har hatt mange koselige økter sammen i stallen disse månedene, Pernille og jeg. Jeg er blitt en mester i å kjøre trillebår fullastet med møkk, og jeg fórer og børster og koser meg verre :-)
I vinter hadde vi med barnebarna til Børje en dag, og de storkoste seg på hesteryggen, selv om det nok var bittelitt skummelt i starten. Her er det Caroline og Pernille som kommer i fint trav :-)



Hadde det enda bare kunne fortsatt sånn... Men før helga fikk vi "dommen" fra veterinæren: Leni har spatt - en bensykdom. Pr i dag har hun store smerter, og veterinærens undersøkelser om historikken hennes, viser at hun hadde problemer med bena allerede i 3-4 års alderen. Behandling vil koste titusenvis av kroner, og det er ingen garanti for at hun vil kunne bli bra igjen. Det sier seg selv at en skoleelev ikke har økonomi til å hjelpe hesten sin med sånt, så gjerne hun enn ville. Veterinærens råd var enkelt og brutalt : slakting!
Det har vært forferdelig tøffe dager, men Pernille har aldri veket fra standpunktet at hun ikke vil la Leni lide. Derfor tok hun i går den tunge, tunge avgjørelsen å følge veterinærens råd, og i dag gjorde vi de nødvendige avtalene. Tårene har rent i stri strømmer på både den ene og den andre av oss, og jeg har vært mektig imponert over hvor voksent og ansvarsfullt jenta mi har taklet situasjonen. Jeg er utrolig stolt av henne!!!

Men SÅ skjedde det som bare skjer i eventyrene... Leni står nemlig på en stall som også er undervisningssenter for bl.a. massasje og laserbehandling. Eieren er ei flott dame som er genuint opptatt av at dyr skal ha det godt. Hun tar nå over Leni og vil gi henne all nødvendig behandling for å forsøke å få henne så bra igjen at hun kan fungere som hest for barneridning og på lette turer. Pernille vil fortsatt stå som eier, og får bruke henne som "kosehest" når hun selv vil. Aldri har jeg sett så mange gledestårer som hos Pernille i kveld! Hun vet at Leni er i de beste hender, og at hun vil få slippe dersom all behandling viser seg å være nytteløs. Men hun vet også at hennes hjertevenn vil få all den tid og behandling som trengs for å få sjansen til å leve et fortsatt godt og smertefritt liv.

DET ORDNER SEG FOR SNILLE JENTER!!!